| Til Kunst- og kulturpolitikk |
Til: Statsbygg
Fra: Dag Solhjell
10. juli 2015
- La Tullinløkka bli Museumsløkka
Innspill til konseptutredning for Tullinløkka
Med dette tillater jeg meg å komme med forslag til et helhetlige konsept for Tullinløkka: La Tullinløkka bli til Museumsløkka.
1 Hovedkonsept
A Knytte sammen de utadvendte virksomheter i Nasjonalgalleriet og Historisk museum som utstillingsbygninger gjennom en felles anvendelse av Tullinløkka som et sammenbindende byrom.
B Etablere et felles inngangsparti for begge museene på Tullinløkka, realisert gjennom et nybygg av moderat størrelse, der de lokaliserer og samordner de fleste utadrettede publikumsrettede funksjoner. En nedskalert versjon av Telje, Torp og Aasens vinnerutkast til siste arkitektkonkurranse kan være en illustrasjon på en slik løsning.
C Etablere en felles utstilling på Tullinløkka, den første i Norge, som viser en samlet og kronologisk ordnet norsk kunsthistorie med kulturhistoriske innslag, fra vikingtid til slutten av 1800-tallet. Det legges vekt på å ta i bruk den uutnyttede latente formidlingsverdien som ligger i de to samlingene, når de sees i sammenheng.
D Aktivisere byrommet mellom de to museumsbygningene, med det kunsthistoriske, kulturhistoriske og antropologiske som en felles faglig ramme.
E Realisere dette konseptet på en måte som gir lave driftskostnader og på andre måter ivaretar det som er økonomisk rasjonelt i det lange løp.
2 Hovedbegrunnelser
I dag vender de to bygningene hverandre ryggen. De bør i stedet henvende seg mot hverandre som et felles tilbud til publikum. I dag fremtrer de med i hovedsak tre formidlingsområder: et for fremmede og til dels primitive kulturer, et for norsk kulturhistorie frem til og med middelalderens kirkekunst (begge i Historisk museum), og et for norsk kunsthistorie fra romantikken til okkupasjonstiden (i Nasjonalgalleriet). Det mest påfallende her er det vi ikke ser – det store gapet i norsk kunst- og kulturhistorie mellom middelalder og moderne tid.
De tre hovedutstillingene på Tullinløkka – antropologisk, kulturhistorisk og kunsthistorisk – fremviser to i hovedtrekk ulike utstillingsformer. Den antropologiske og kulturhistoriske utstillingen i Historisk museum til og med vikingetiden stiller menneskene og deres liv, arbeid og tro i sentrum. Middelalderutstillingen i Historisk museum og basisutstillingen i Nasjonalgalleriet har det estetiske ved bilder, skulpturer og objekter i sentrum. Mens middelalderutstillingen i Historisk museum («Fehn-utstillingen») «snakker» et rent estetisk og ahistorisk språk, «snakker» basisutstillingene i Nasjonalgalleriet et kunsthistorisk språk. Mellom dem er det et tomt rom på fire århundre – rom som allikevel er fylt av en norsk kunsthistorie vi i dag ikke ser. Midt i dette manglende rommet inntreffer en skjellsettende begivenhet i norsk kultur-, ånds- og kunsthistorie – reformasjonen i 1536, som nå er helt usynliggjort. Vi får heller ikke møte renessansens kunst og kultur, epoker som har satt sterke spor etter seg også i Norge. Dette store kunst- og kulturhistoriske tomrommet bør og kan fylles, og det kan skje på Tullinløkka. Det vil da bli den eneste museumsutstilling i Norge der 1000 års kunst- og kulturhistorie kan sees under ett.
Kulturhistorisk museum har landets største antikksamling, med gjenstander fra forskjellige Middelhavskulturer fra forhistorisk tid til middelalderen. Gjenstander av marmor, bronse og andre metaller, keramikk, glass, tekstiler og fragmenter av stukk og mosaikk gir innblikk i antikkens kulturer. Nasjonalgalleriet har en samling av antikk skulptur. I en samordnet løsning på Tullinløkka bør antikkens kunst og kultur utstilles i samme avdeling.
Kulturhistorisk museum har også en stor Egypt-samling og et myntkabinett med mynter fra alle tider og mange land. Også disse kan trekkes inn i en samordnet utstillingsregi.
Den kulturhistoriske utstillingen i HM og den kunsthistoriske i Nasjonalgalleriet er begge orientert i hovedsak om det norske, mens den antropologiske utstillingen i Historisk museum er orientert mot andre land og kulturer. Det er en sterkere forbindelse fra Nasjonalgalleriet til den kulturhistoriske delen av Historisk mellom enn til den antropologiske delen. Det er denne forbindelsen som bør styrkes på Tullinløkka.
De kultur- og kunsthistoriske utstillingene på Tullinløkka er historiske og forteller historier som går over lang tid (diakroni), den tredje (antropologiske) og fjerde («Fehn-utstillingen») står stille i tid og forteller i hovedsak en historie om situasjonen på en bestemt tid (synkroni). Den antropologiske utstillingen er altså ikke en historisk fortelling, og holdes derfor utenfor i resonnementene nedenfor.
4 Nasjonalgalleriets fredede utstillende arkitektur
Nasjonalgalleriet er en forening av tre bygningskropper: et midtparti, som ble bygget først som et skulpturmuseum; deretter ble det bygget en sydfløy og en nordfløy, med en speilvendt løsning for utstillingsrommene i 2. etasje.
Midtpartiet er preget av den dobbeltløpede trappehallen mellom første og annen etasje, med postamenter for skulptur på begge sider. Midtpartiet har langstrakte rom, i annen etasje organisert slik at man kan gå rundt trappeløpet. Hele midtpartiet har altså en romstruktur som krever at publikum beveger seg, og det er det de skal gjøre når man betrakter skulpturer: man skal forflytte seg for å se dem fra ulike synsvinkler og i skiftende belysning fra dagslys.
Derimot har Syd- og nordfløyen tilnærmet kvadratiske rom, beregnet på at folk skal stå stille og betrakte kunstverk på veggene. Nasjonalgalleriet er dypt, noe som gir plass til fire store rom i midtaksen, opplyst med dagslys fra taket, og til en rekke av mindre rom (gjerne kalt kabinetter) langs ytterveggene, belyst av dagslys fra høytsittende høye vinduer mot ytterveggen. Alle døråpninger til kabinettene er plassert mot ytterveggen, slik at publikum ser mot kunstverkene i hvert rom med ryggen mot dagslyset, og derved ikke blir blendet. Hele utstillingsarealet, særlig tydelig i 2. etasje, gir en jevn og lav belysning som ikke krever at publikums øyne tilpasser seg store endringer i lysstyrke.
Midtpartiet er altså tegnet som et glyptotek – et skulpturmuseum, mens sidefløyene er bygget som et pinakotek – et malerimuseum. Denne kombinasjonen er uvanlig, i København for eksempel er disse skilt i to forskjellige bygg.
Nasjonalgalleriet er også designet for en bestemt bevegelse i bygget, også det særlig tydelig i 2. etasje. Rommene er bundet sammen med åpninger slik at de danner et stort kretsløp der man går fra rom til rom i den rekkefølge som bestemmes av arkitekturen. Det største kretsløpet binder sammen alle tre bygningsdelene i en lang rute, men det er også mulig å dele dette opp i tre mindre kretsløp: et for midtpartiet, og et i hver av de to sidefløyene. Ved å montere kunstverk i kronologisk rekkefølge bringes derved publikum til å gå gjennom kunsthistorien.
Dette nære sammenfall mellom arkitektur og kunsthistorisk formidling, og skillet mellom dets funksjons som glyptotek og pinakotek gjør Nasjonalgalleriet til et enestående byggverk, også i internasjonal sammenheng. Det er også denne kunsthistoriske optimale løsninger som gjør det så viktig å bevare bygget som et bygg for kunstutstillinger, og da særlig for kunstverk som best lar seg formidle ved å respektere bygningens egenart. Nasjonalmuseet får et meget godt bygg på Vestbanetomten, ikke minst for utstillinger, men det vil ikke ha den samme gjensidige tilpasning mellom arkitektur og kunsthistorie. Slik er Nasjonalgalleriet selv et kunsthistorisk objekt av stor historisk og kunstfaglig verdi.
5 Museale økonomier
De to museumsbygningene kan innskrives i fem ulike økonomier, som er relevant for en diskusjon om bruken Tullinløkka og dens to statlige museer. De fem økonomiene berører både statlige ressursbruk og har betydning for den kvalitet som oppnås for en bestemt ressursbruk.
A Driftsøkonomi, som vedrører bygningsmessig drift og arealøkonomi.
B Funksjonsøkonomi, som vedrører publikumsrettede funksjoner, inklusive spørsmålet om universell utforming.
C Utstillingsøkonomi, som vedrører kostnader og tidsbruk forbundet med å planlegge, montere og endre utstillinger
D Museumspedagogiske økonomi, som vedrører hvilke store fortellinger (mesterfortellinger) som fortelles i utstillingene, og med hvilke hjelpemidler og ressurser. Det dreier seg her om hvordan norsk kulturarv og -historie best og med lavest ressursbruk kan formidles.
E Innkjøpsøkonomi, som særlig for Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design vil bety at de ekstra utstillingsarealer som man får ved å fortsette å bruke Nasjonalgalleriet vil øke sannsynligheten for donasjoner, altså en «gratis» tilvekst til museets samlinger.
A Driftsøkonomi – bygningsmessig drift og arealøkonomi
Enhver bruk av Nasjonalgalleriet vil ha bygningsmessige kostnader. Den laveste kostnaden, fordi den ikke krever noen eller bare begrenset ombygging, vil være å bruke bygningen til kunstutstillinger. Bygningen er driftsøkonomisk og arealøkonomisk optimalt tilpasset kunstutstillinger. Alle andre tenkelige bruksområder vil innebære bygningsmessige inngrep, som vil være begrenset av de gjeldende fredningsbestemmelser, og som derfor vil gi lavere, det vil si mer kostnadskrevende arealeffektivitet.
En kjeller under fellesbygget vil kunne forbinde de to bygningenes kjelleretasjer, noe som vil kunne betyde muligheter for innsparinger i bygningsmessig driftskostnader som strømforsyning, avfallshåndtering, renhold, lagring, vakthold og overvåking, inn- og uttransportering, verksted, og vaktmestertjenester generelt etc.
En stor loftsetasje står i dag uutnyttet i Nasjonalgalleriet. Med utadvendte og tekniske funksjoner lagt til et fellesbygg på Tullinløkka vil denne etasjen lettere kunne tas i bruk til formål som ikke krever omfattende rehabilitering.
En ikke-museal anvendelse av Nasjonalgalleriet vil redusere mulighetene for «synergieffekter» ved å binde sammen de to bygningene, en indirekte økonomisk kostnad. En ikke-museal bruk av Nasjonalgalleriet vil gi lavere arealeffektivitet fordi fredningsbestemmelsene setter strenge grenser for ombygginger.
B Funksjonsøkonomi
Med funksjonsøkonomi menes både direkte kostnader og den kvalitet som oppnås for en bestemt ressursbruk. Jo større kvalitet som oppnås ved en bestemt ressursbruk, jo bedre er også funksjonsøkonomien.
Begge museene har i dag urimelig trange resepsjonsarealer som hverken tilfredsstiller kravene til betjening av publikum eller hensynet til universell utforming. En felles inngang med samordnede utadrettede publikumsfunksjoner vil gi rimeligere kostnader i betjening av publikum for begge museer, og kvalitativt bedre betjening av publikum i disse funksjonene. Løsningen må også tilfredsstille kravene til universell tilgjengelighet, som også gir bedre funksjon for ikke-funksjonshemmede. En sammenslåing av de to bibliotekene i Historisk museum (arkeologisk og antropologisk) gjør biblioteksdriften mer effektiv. Man vil få lavere funksjonskostnader (og i alle fall ikke høyere) og høyere kvalitet.
C Ustillingsøkonomi
Med utstillingsøkonomi menes det arbeid, og den tid og kostnader som medgår til å planlegge, montere og endre utstillinger, både permanente (også kalt basisutstillinger) og vekslende utstillinger).
Poenget kan illustreres ved å sammenligne Sverre Fehns design for utstillingen av norsk kirkelig middelalderkunst i HM og basisutstillinger i NG. Sverre Fehns utstilling ble montert i 1980, og står der ennå urørt, 35 år senere. De siste 12 årene har det vært 5 ulike basisutstillinger i Nasjonalgalleriets annen etasje. I første etasje i NG har det være en rekke skiftende utstillinger.
De to bygningen har helt ulike arkitektoniske tilpasninger til utstillinger. I NG er rommene klargjort for utstilling, det er bare å henge maleriene på veggene og sette skulpturer på sokler i de rom som passer best. Det ønskede dagslys kommer gjennom høye og høyt plasserte vinduer og som indirekte lys fra takene i de større rommene. Utstillinger kan endres eller skiftes ut på kort tid, uten ekstra kostnader (uten eventuelt i form av endring av veggbekledning eller malingsfarge). Rommene har ulik størrelse og er bundet sammen med døråpninger.
I HM er utstillingsrommene store og langstrakte og intet er klargjort for direkte montering. All fremvisning av objekter betinger at det bygges rom inne i rom, i form av montre, skap, ekstra vegger, skjermer, separate lysløsninger, tekstplakater etc. Det kreves særlig sikkerhetstiltak for små objekter. Selve utstillingsdesignet blir en ny arkitektur inne i arkitekturen. Det krever lang planleggingstid, engasjement av eksterne arkitekter, designere og håndverkere, og kjøp av materialer. Dette krever ekstra kostnader, som det ofte ikke er plass til på det enkelte års budsjett. Basisutstillingene i HM blir derfor stående i mange år, og er uøkonomiske å endre.
For sitt formål er derfor NG utstillingsøkonomisk svært gunstig, og HM er mindre gunstig. En sammenbindende bygning på Tullinløkka bør designes slik at utstilling av objekter kan gjøres på den utstillingsøkonomiske måten man har i Nasjonalgalleriet.
Det ligger to gevinster i å knytte den kunsthistorisk relevante utstillingen i Historisk museum nærmere til Nasjonalgalleriet utstillingsregime: Det blir mindre kostbart å endre utstillinger, og de kan tilpasses ulike pedagogiske og kuratoriske konsepter. Høyere kvalitet kan oppnås med lavere kostnader.
D Den museumspedagogiske økonomi
Kunsthistorien
I 7-bindsverket Norges kunsthistorie (Aschehoug, 1981-83) er Norges billedkunst, kunstindustri, kunsthåndverk og arkitektur temaet. Det samme gjelder 4-bindsverket Norsk kunstnerleksikon (Universitetsforlaget, 1982-1986), med kunstnere fra de samme fire kunstfeltene. I tid går de, i likhet med flere kompakte historier om norsk kunst, fra Einar Lexows Norge kunst (Steenske forlag, 1942) til Gunnar Danbolts Norsk kunsthistorie (Samlaget, 2009), fra vikingtid til vår egen tid. «Norsk kunsthistorie» fortelles som en mesterfortelling, med et tusenårig perspektiv. Danbolts bok har dessuten også et metaperspektiv, idet den også tar med seg fremveksten av institusjonen kunst, herunder også kunstmuseenes rolle.
Denne samlede kunsthistorien er samlingsmessig og museumsfaglig nedfelt i Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, som har som sitt samfunnsoppdrag å vise norsk kunsthistorie, kunstindustrihistorie og arkitekturhistorie.
Den museumspedagogisk mest økonomiske måten å fremstille denne norske kunsthistoriske mesterfortelling på er å vise dem i en felles institusjon, i en bygningsmasse, og i kronologisk rekkefølge. Flere forhold står imidlertid i veien for det.
Det første er at de samlinger som dekker hele denne lange kunsthistorien er fordelt på flere museumsinstitusjoner. Vikingtid og middelalder (800-1300) er dekket i Historisk museums samlinger (vikingtid også på Vikingeskipsmuseet på Bygdø); romansk, gotikk, renessanse, barokk og rokokko (1300-1800) befinner seg i Norsk Folkemuseum, Oslo bymuseum, Bergen Museum og i flere folke- og bymuseers samlinger og i de de tre kunstindustrimuseene (der Kunstindustrimuseet i Oslo er en del av Nasjonalmuseet, og Vestlandske Kunstindustrimuseum er en del av KODE i Bergen). Det er museumshistoriske og ikke faglige grunner til at det er slik, blant annet fordi flere av de relevante samlingene befinner seg i universitetsmuseer som hører inn under Undervisningsdepartementet, mens andre museer hører inn under Kulturdepartementet.
Den andre vanskeligheten består i at det mellom kunstmuseene (som Nasjonalgalleriet) og kunstindustrimuseene (som Kunstindustrimuseet – begge deler av Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design), hersker asymmetri når det gjelder tidsspenn. Nasjonalgalleriets norske samlinger er representative bare tilbake til siste del av 1700-tallet, mens Kunstindustrimuseets norske samlinger er representative tilbake til 1500-tallet. Det vil si at Nasjonalmuseets samlinger av norsk billedkunst bare går tilbake drøye 200 år.
Om norsk kunsthistorieskrivings tidsspenn legges til grunn, er det på Tullinløkka et stort «hull» på rundt 400 år mellom Historisk museums vikingetids- og middelalderutstillinger, og Nasjonalgalleriets (Nasjonalmuseets) utstillinger. Det inngår i det foreslåtte konsept at denne mangelen på en enhetlig fremstilling av norsk kunsthistorie i én institusjon og i én bygningsmasse søkes realisert ved å få deponert kunstverk fra de manglende kunsthistoriske epoker fra andre museumssamlinger i et nytt fellesbygg for Historisk museum og Nasjonalgalleriet på Tullinløkka.
Et museumspedagogiske grep for bedre utnyttelse av samlingene
Når Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design får et nytt bygg på Vestbanetomten, er det dårlig museumspedagogisk økonomi for Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design å bruke Nasjonalgalleriet til utstillinger organisert etter samme museumspedagogiske grep som i nybygget. Det er naturlig, innenfor et samarbeid som dette konseptet legger opp til, å la tradisjonelle kunsthistoriske fortellingsformer (som i Nasjonalgalleriet i dag) og de tradisjonelle kulturhistoriske fortellingsformer (som i Kulturhistorisk museum i dag) påvirke hverandre.
Den typiske kunsthistoriske fortellingsformen vektlegger endringene over tid i det estetiske ved objekter, mens den typiske kulturhistoriske fortellingsformen vektlegger endringer over tid i menneskets bruk av objekter, sett i forbindelse med parallelle endringer i kulturelle, religiøse og andre samfunnsforhold. I det konseptet for bruken av Tullinløkka som foreslås her, bør det derfor utvikles en ny museumspedagogisk utstillingsform. De kunsthistoriske utstillinger bør gi de utstilte arbeider en tydeligere kulturhistorisk kontekst, mens deler av de kulturhistoriske utstillinger kan gi de utstilte objekter en tydeligere kunsthistorisk kontekst.
Slik kan den latente formidlingsverdi som ligger i de to museenes samlinger økes betydelig, noe som også har et ressursøkonomisk aspekt: man får større museumspedagogisk avkastning av samlingene ved å se dem i sammenheng.
Siden dette kan virke noe abstrakt slik det er formulert her, skal det forsøkes tydeliggjort med eksempler.
Eksempel 1: Den middelalderutstillingen som Sverre Fehn laget i 1979 utstiller objekter i samme rom, som i hovedsak skriver seg fra stavkirker, men som også har profane bruksgjenstander. Objektene er løsrevet både fra sin bruk i kirkelig (katolsk) sammenheng og som nyttegjenstander i hverdagen. De er heller ikke satt i sammenheng med kunsthistorien, men er utstilt som rent estetiske objekter, uten andre opplysninger enn om objektenes art og opprinnelse. Den er hverken en kulturhistorisk eller en kunsthistorisk utstilling, og har lite annen opplevelsesverdi enn den estetiske. Den forteller lite om sin tid, dens tro og hverdagsliv. Det er en underutnyttelse av noen av de fineste objektene overhodet i norske kultur- og kunsthistoriske samlinger.
Deres informasjonsverdi kan styrkes to veier: Den ene veien er å sette objektene inn i en tydeligere kunsthistorisk sammenheng med epokene før og etter, den andre veien å sette objektene i kontakt med sin opprinnelige bruk av menneskene på sin tid. Begge veier bør kunne utnyttes.
Eksempel 2: Både Historisk museum og Nasjonalgalleriet (det vil si avdelingen for eldre og moderne kunst i Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design) har samlinger fra antikken. Nasjonalgalleriet har også en omfattende avstøpningssamling fra gresk og romersk antikk. Historisk museum har også en myntsamling, med mynter også fra antikken. Ved å bringe objekter fra disse tre samlingene sammen i en felles utstilling, kan deres latente formidlingsverdi økes betydelig. Sammen kan de fortelle om antikkens kunst, religion, økonomi, politikk og samfunnsliv. Det kan også gis frampek mot renessansen, som tok i bruke mange impulser fra antikken.
Eksempel 3: Kirkekunst fra 1300-1700-tallet kan fortelle om mer enn stilendringer. Den kan også fortelle om religiøse endringer, om endringer i Norges politiske situasjon med en utvikling mot enevoldsstaten, om endringer i økonomisk styrke og utvikling av nye næringer som gruvedrift og sagbruk, om utvikling av åndsliv og håndverk osv. Et kombinert kunst- og kulturhistorisk perspektiv kan gi en forsterket formidlingsverdi til objekter som ellers ofte i norsk museer gis en ensidig forståelsesramme.
E Innkjøpsøkonomi
Større plass vil øke mulighetene for donasjoner, særlig på det kunsthistoriske området.
Nasjonalmuseet har meget store samlinger av arbeider på papir som sjelden vises. Eksempler fra nyere tid er store donasjoner av arbeider av Rolf Nesch, Pablo Picasso og fotografi. Totalt er samlingen på rundt 50 000 verk. Selv med de bedre forhold denne del av samlingen kan få i nybygget på Vestbanetomten, vil bare en brøkdel av den kunne stilles ut der. Eldre grafikk er godt egnet til å gå inn i mere kulturhistorisk betonte utstillinger.
Nasjonalmuseet trenger mer plass enn det får i nybygget til donasjoner av eldre og moderne maleri og skulptur for å bygge opp sin kunstsamling. Museets innkjøpsbudsjett er lite, og samlingen har meget store «hull» som ikke kan fylles med egne ressurser. Helt siden 1836 er samlingen i stor grad blitt til ved hjelp av private donasjoner, og slik vil det alltid være. Har det plass til fremtidige donasjoner uten fortsatt bruk av Nasjonalgalleriet, og vil samlere gi bort sine samlinger uten at det er utstillingsplass for dem?
I 2010 får Nasjonalmuseet større plass. Over 3 600 kvm. er avsatt til eldre og moderne kunst. Med 4 kvm per verk, som i Nasjonalgalleriet i dag, gir det plass til om lag 900 verk. Det representerer ca 15 % av samlingen på over 6000 verk utenom grafikk, tegninger og fotografi, mot ca 7 % i dag. Om Nasjonalmuseet over en periode mottar 2000 verk av eldre og moderne kunst fra ulike private samlinger, og bare 15 % av disse skulle stilles ut til enhver tid, vil de 300 verkene kreve 1200 kvm ekstra utstillingsareal. I tillegg kommer behovet for utstillingsplass for innkjøp med egne midler. I nybygget vil bare en mindre del av museets store samling av gipskopier av antikkens og renessansens skulpturer bli utstilt, den som før var utstilt i Nasjonalgalleriet. Det er også tvilsomt om hele Langaardsamlingen i Nasjonalgalleriet vil bli vist i nybygget.
I Nasjonalgalleriet er det tilgjengelig minst 2 500 kvm utstillingsareal. Ved å la Nasjonalmuseet disponere bygningen til utstilling av egen samling, som et anneks til nybygget, vil det øke muligheten for å motta store donasjoner av viktig kunst, større deler av samlingen kan vises, og fredningsbestemmelsene vil bli ivaretatt på best tenkelig måte.
Avslutning
La Tullinløkka bli til Museumsløkka.
Dag Solhjell, kunstsosiolog dr. philos